Etablering av Loran på Jan Mayen

Skrevet av    - Axel Faye stasjonsbestyrer i 1960-1961
- Christian A. Gløersen, FFSB

Loran-A stasjonen ble etablert i 1959. Stasjonsbygningen for Loran A var i forbindelse med de andre bygningene som ble levert av Widerøe sammen med kraftstasjonen med 4 mindre dieselaggregater. Loran-A stasjonen samarbeidet sammen med Bø i Vesterålen og Tarva utenfor Ørlandet

Loran-C stasjonen ble etablert året etter i 1960 syd for Båtvika med en "timerbygning" og en senderbygning under 625 fots masten. Masten ble forøvrig reist under varierende værforhold på bare noen uker til amerikanernes (Coast Guard og leverandøren av Loran-C utstyret, Sperry, ved Mr. Walsh) forbløffelse. Personellforlegningen ble utvidet med en ny fløy og det ble installert to nye dieselaggregater nord for Båtvika. Loran-C stasjonen kom i drift i november/desember 1960, som slave for Færøene, men var Master i noen korte perioder da Færøyene hadde driftsproblemer.

De andre stasjonene var den gang Færøyene, Bø i Vesterålen og Sandur på Island, ikke Tyskland som kom senere. Som master fikk Jan Mayen skryt som en av de beste Loran-C stasjonene, hver enkelt av de norske operatørene og radiotelegrafistene var meget dyktige, interesserte i jobben og ansvarsbevisste. De var initiativrike og samarbeidet utrolig godt. Forsvarets Fellesamband (FFSB) opererte stasjonen med sivilt norskt personale og to amerikanske liassion-folk til Loran-C stasjonen (fenrik Wordsworth og sersjant Uricinitz, begge fra US Coast Guard). Høyst uoffisielt ble Jan Mayen koplet noen få minutter til den tilsvarende russiske stasjonen på Cape Kanin, og vi hadde inntrykk av at russerne ikke hadde noe mot det.

Olonkin City var navnet på anleggsleiren med anleggsbrakker og en administrasjonsbrakke kalt "Kreml" for der satt de store gutta fra entrepenørfirmaet Per Gulbransen i Bodø, populært kallt "Gullper". Det het seg at timeskriverne hadde et svare strev med å kontrollere at anleggsfolkene ikke arbeidet mere enn 24 timer i døgnet. En av brakkene hadde radio og den brukte senere Torstein Raaby til selv å sende sine rapporter til FFSB i morse via Loran-C stasjonen i Bø i Vesterålen. Sambandet mellom Loran-C stasjonene gikk den gang på radiotelefoni, i nødsfall morsetelegrafi, derfor var det ett sett med radiotelegrafister som en del av Loran-C stasjonen, og plassert nede i Loran-C stasjonens timerbygning syd for Båtvika.

Stasjonen som ble levert av Widerøe med aluminium yttervegger og bardunert ble bare kalt "Stasjonen". Landsettingen foregikk med flåtene "Ole", "Dole" og "Doffen" og noen ganger en dory. I november 1960 ble en av flåtene mistet og drev vekk, den amerikanske basen på Keflavik ble underrettet med sikte på å finne flåten og senke den før den kom i trafikert farvann nedover mot Grønlands sydspiss, den kunne være farlig for skipsfarten. Flåten ble aldri funnet. Tapsmeldingen viste at flåten merkelig nok hadde hele alkoholbeholdningen (øl, vin og brennevin) til stasjonen om bord og annet snadder i slike mengder at den må ha hatt en uvanlig bæreevne. Som en del av fritidsbeskjeftigelsen ble for øvrig evaporatoren brukt til å lage hjemmebrent av utmerket kvalitet, ellers var det Metstasjonen på Nordsiden som behersket den kunsten. Sjefen der "Met-Jensen" hadde politimyndighet og måtte rapportere til Utenriksdepartementet når engelske Nimrod overvåkingsfly fløy for nær øya uten forhåndsanmeldelse. Øya hadde ikke radar.

Per Gulbransens folk lå foran tidsskjemaet, hadde ledige anleggsmaskiner og folk og bygde uspurt og uautorisert en ca. 50 meter bred og over en kilometer lang gruslagt "anleggsvei" ved Nordlaguna, senere brukt som flystripe og kallt "Jane Mayensfield" etter den amerikanske, yppige filmstjernen Jane Maynsfield. Grusen ble sprengt ut i skrenten ovenfor "anleggsveien", det gikk med mye dynamitt i den frosne grusen.

Det første flyet et tomotors Catalina amfibiefly landet i september 1960 for å hente hjem en mann med blindtarmbetennelse. Det var tåke og det første flyet misforsto beskjeden det fikk over radio og landet på den delen som ikke var ferdig planert, en noe ujevn landing fikk jeg høre. Ellers ble post sluppet i fallskjerm av de daglige amerikanske flyene til Ishavspatruljen fra Keflavik langs kanten av drivisen til nord for Svalbard og retur. Vi fikk post ca. 1 gang i måneden når flyene var på retur og ikke hadde så mye drivstoff. Noen ganger blåste fallskjermene og lasten på sjøen. Ved slipp fløy derfor flyene, tross varierende vindforhold så lavt at vi noen ganger så oversiden av vingene på dem når vi sto ved radiobua i sydvestskråningen for flystripa.

I 60 årene kunne post sendes til Jan Mayen via den amerikanske flybasen på Island.. Axel Faye har bilde av 2 motors turboprop Neptunfly som kom fra iskantpatrulje og som i meget lav høyde våren 1961 slipper post over flystripa og deretter returnerte til Keflavik. Slippene ble varslet per radio. Flyene fløy langs og over flystripa fra Beerenbergsiden mot stasjonen og mastene. Slippene måtte foregå meget lavt, fallskjermen bare bremset opp pakken, ellers drev posten til havs. Neptunflyet på fotoet har små vingtanker ytterst på vingene og lang magnetføler bak halen og to små "tanker" under vingene like utenfor motorene. Det har også to "vorter" på sidene, antakelig utsiktskupler for fotografering og observasjoner?

Terminologi som ble brukt i 1960/61 var bla.: Mett'en, eventuelt nye-Mett'en, Gamle Mett'en (på Eggøya), Nordlaguna, Hvalrossbukta, Stasjonen, Stripa (flyplassen), Timern (Timerbygget for Loran C), Senderbygget (for Loran C), Puppebua i Hvalrossbukta merket med stort skilt "Puppebu". Sengeplass - \------ ), Padda (bil- og maskinverkstedet), Eva (evaporatoren - utmerket til hjemmebrenning), A-stasjonen (Loran A stasjonen), Kreml (administrasjonsbrakka til Per Gulbransen), China Town (anleggs- eller Olonkinbyen), skøytebanen eller tunet (gårdsplassen), Woody (Wordsworth), Hansemann (Hans Ulvestad), Armand (Trønnes), Doc (Røyseland), Mett-Jensen eller Sheriffen (stasjonsjef med politimyndighet Jensen på Mett'en), Stasjonsdalen (dalsøkk på høyden mellom nord- og sør-Jan med metstasjonen under krigen), Tittebu (kontrolltårnet ved rullebanen), Hvalrossløpet (mellom Hvalrossbukta og stasjonen i Båtvika), Raabynubben (skiltet) som var veiens høyeste punkt mellom Hvalrossbukta og stasjonen, Vomma (den største lagerbrakken), Widerønna (Widerøe's administrasjonsbrakke) og Ole, Dole og Doffen, tre flåter med to store, sylindriske flytetanker med dekk mellom og påhengsmotor. På dekket stod en stor lastetralle som ble trukket i land av bulldozer. Folk sto på planker med rekkverk oppå flytetankene.
Fra stripa var det ved veien 300 meter før Stasjonen et omvendt triangulært varselskilt likt veivesenets varselskilt med et cocktailglass og underskilt "Bar 300 m".

"Tikkebu" hadde dobbelt betydning. Tikkingen fra morse telegrafnøklene hørtes godt når man passerte bua, og Raaby var med på KonTIKI-ekspedisjonen. (Jeg (Axel Faye) har selv hamret i vei med en stor messingnøkkel som radiotelegrafist for 56 år siden.)

Jeg vet ikke originalnavnet og hvem som satte opp den første bua og hvem som brukte den først. Raaby var ansatt i Forsvarets fellessamband (FFSB) slik som jeg under oberst Bjørn Rørholt/Oberstløytnant Kolbein Kumle (Kumlefar)/Seksjonsjef Christian A. Gløersen og hadde kommunikasjonsbehov til FFSB. Entreprenør Per Gulbransen i Bodø var hovedentreprenøren og hadde også et stort privat kommunikasjonsbehov (alt som fulgte Parkinsons lov). Under anleggstiden brukte både FFSB og Entreprenøren samme radioutstyr, en alminnelig skipsradiostasjon i "Tikkebu." Gulbransens radio-operatør var Jon Erik Valle, en friskus som ellers var bulldoserkjører og boss i landingsoperasjonene.
Loran-C fikk senere moderne "JXP" radioutstyr.

Første gang Forsvaret kom til Jan Mayen i forbindelse med Loran-anleggene var i juli 1958 med R/K "Ambassador Bay" - "Operation Ice Vulcan Phase 1".Det var i alt 13 deltakere, hvorav de fleste nå er døde. Leder var Karl Schønning-Andreassen fra FFSB. Ellers Commander David Haislip fra USCG, overing. Roar Grøtvedt fra FAD (FBT), kjentmannen Gennadi Olonkin fra Vervarslinga for Nord Norge, 3 fra VVNN/Met.Inst, og representanter for entreprenørene med konsulenter.
De gikk i land ved Metten (Nordlaguna) og rekognoseringsgruppen, inkl. Olonkin, tok fotmarsj til Båtvika. De andre ble ved Meten, enten de bodde ombord eller fikk losji på land. De 5 - 6 fotvandrerne hadde to overnattinger ved Camp Helene, dels i telt, dels inne i hytta. Fotvandrerne ble til slutt plukket opp av AB i Båtvika før de satte kursen hjem mot fastlandet.

Posisjon for Loran-A antennepunktet ble bestemt ved plotting på det meget gode kart som Polarinstituttet laget i 1949 - 50. Øyas posisjon ble da astronomisk bestemt i et punkt ved Nordlaguna. Det var nøyaktig nok for Loran-A.

I 1960 ble det gjort en måling for å bestemme avstanden mellom Island og Jan Mayen. Det globale geodetiske nettet var ikke så godt den gang, før satellittene overtok den jobben. Målingen ble gjort med "Hiran" metoden. Et fly i luften sendte impulser til VHF-transpondere, en lengst sør på Jan Mayen og en på Island.

Loran-A var et av mange ordinære NATO infrastrukturprosjekter, og som sådant primært for militære behov, nemlig NATOs flåtestyrker. Men Loran-A var allerede velkjent og i stor sivil anvendelse i deler av Atlanterhavet og Stillehavet, der stasjoner var bygget ut fra ca. 1942 - 43.
Loran-C var noe nytt, med større rekkevidde, større nøyaktighet, og rent USA finansiert. Den første kjeden kom på USA østkyst i 1957, i Middelhavet i 1958. Norskehavskjeden med Færøyene, Island og Bø i Vesterålen kom i 1959. Som et av vertslandene inngikk Norge en avtale med USA.

Erfaring med Loran-C driften vinteren 1959 - 60 gjorde at USCG ønsket en stasjon på Jan Mayen. Både i 1959 og 1960 ble prosjektene behandlet som hastesaker av Regjering og Stortingets komiteer for utenriks- og forsvarsaker.

Både i Loran-A og Loran-C var mange dokumenter og prosedyrer preget av hemmelighet i begynnelsen. Sambandet mellom stasjonene som mest gikk på radiotelefoni var åpent og avlyttbart, og det ble brukt en del "dekknavn" og "kodeord". Det førte nok til spekulasjoner hos noen. Det var periodevis stor aktivitet av russiske fiskerbåter utenfor Jan Mayen, godt utstyrt med antenner. I 1960 strandet en russisk tråler lengst sør på Jan Mayen. Ishavsskuta "Polarhav" som lå i Hvalrossbukta og losset utstyr til Loran-anlegget, gikk til unnsetning, med FFSBs stasjonsjef Torstein Raaby, Met-bestyrer Finn Jensen som var øyas politimyndighet. Grøtvedt fra FAD og en fra Entreprenøren fulgte også med ombord. Et russisk hjelpeskip var allerede kommet og holdt på å trekke havaristen av grunnen. Nordmennene ble meget gemyttlig mottatt på det russiske skipet. Skipper Bøe på Polarhav avviste all mistanke om at det kunne dreie seg om et forsøk på "strandhugg" - ingen ville frivillig gå så langt opp i fjæra, sa han, det måtte ha vært skikkelig grov sjø..

Alt i 1959 var Loran-C fritt tilgjengelig for sivilt bruk, men mottakerne var svært kostbare og lite brukervennlige. De første "billige" Loran-C mottakere var primitive og utnyttet ikke systemets egenskaper fullt ut. I juli 1961 hadde et norsk utvalg hvor FFSB spilte hovedrollen lagt frem forslag om utbygging av "Decca Navigator" som hjelpemiddel for fiskerflåten. US Coast Guard ønsket større sivil bruk av Loran-C. I november 1961 sendte USCG et fly til Norge, utstyrt med flere Loran-C mottakere, og demonstrerte dem i bruk for noen sivile og en militær representant. Inntrykket var slik at Norge holdt på Decca som mer brukervennlig. Ikke før i 1972 kom det på markedet "fullverdige" Loran-C mottakere, brukervennlige og til rimelig pris.

I 1974 ble det i Norge fremlagt en studierapport om "beslutningsprosessen i visse saker" som var kritisk til myndighetenes behandling av Loran-C i 1959 - 60. Den ble meget benyttet av fredsforskere og den politiske venstrefløy til å holde vedlike en del politisk uro i flere år fremover. Imidlertid gikk utviklingen sin gang. Allerede i 1960 hadde Russland (Sovjetsamveldet) bygget ut et Loran-C likt system, kalt "Chayka". Loran-C ble etter hvert et av de mest brukte sivile navigasjonsystemer, også bygget ut i Saudi Arabia, Folkerepublikken China, Japan og Korea. Det er fredelig samarbeid mellom flere av de interesserte nasjoner.